Dyrebeskyttelsen Norge Bodø Respekt for individet

Det virker kanskje rart, og noen vi påstå hyklerisk, at en dyreverner og styreleder forsvarer avliving av familiedyr. Her vil jeg gå litt inn temaet vi stadig er involvert i og i all hovedsak gjelder det forvillede katter.

Vi bruker konsekvent begrepet forvillet katt, villkatt i Norge gjelder bare gaupa.
Alle andre katter som lever et vanskjøttet liv alene, eller i kolonier, og som ikke har en definert eier er forvillet. Alle katter i Norge skal ha en eier og de skal tilhøre en husholdning.

Katten, i motsetning til hunden, har beholdt svært mye av sin opprinnelige selvstendighet, til tross for flere tusen år sammen med mennesker. De er jegere, opportunister og egentlig ikke kresne i matveien. De er faktisk så selvstendige at den kritiske fasen for å bli sosialiserte huskatter starter allerede i 2. leveuke. Når øynene åpnes skal en ansvarlig eier være der sammen med kattemor.

Som frivillige, med primærformål å ivareta hjemløse dyr og dyr i nød, klarer vi ikke alltid å komme inn så tidlig. Vi vet ikke om disse før det kanskje er for sent. Den forvillede kattemoren holder de skjult til de skal lære seg å jakte.

Dersom en katt har overlevd livet ute til de er 4-6 mnd gamle har de lært seg alle ferdigheter de trenger for å jakte og overleve. Mennesker har ingen plass i denne tilværelsen. De har i tillegg nådd kjønnsmoden alder om næringsgrunnlaget er tilstrekkelig. Ballen ruller….

For å sosialisere forvillede katter må man ha veldig mange ressurser. Er de nyfødt krever det flasking hver 3. time de første ukene. Er de 4-8 uker kan de sosialiseres relativt enkelt, men for hver uke etter dette så krever det mer og mer av fosterhjemmet. For de små under 12-16 uker går det ofte bra. Da er de bare 4 måneder gamle.

Denne katten gikk lenge ute i Bodøsjøen.

Vi kommer ofte inn i kattens liv, enten når de er bitte små, eller når de har nådd voksen alder. Og det er her de etiske og moralske aspektene kommer inn. Vi er frivillige i en organisasjon med motto – «Respekt for individet». Vi skal respektere kattens naturlige vesen, som i disse tilfellene ikke innebærer mennesker, eller et liv inne. De vet ikke hva det er.

Disse slitsomme kattelivene gjør noe med oss mennesker. Vi får vondt inni oss. Vi vil så gjerne at katten skal føle seg elsket av oss. Vi ønsker å være en del av kattens fremtid. Følelser, lengsel og ønsker er ikke en del av kattens liv.
Parametre på et godt dyreliv er nedfelt i Brambellkonvensjon (1965) Frihet fra sult, tørste, feilernæring, fysisk ubehag, frykt, stress, sykdom og skade. Frihet til å utøve normal atferd. Dette er minimunskravene for å ivareta god dyrevelferd. Brambellkonvensjon har dannet grunnlaget for utviklingen av dyrevelferdslover i Norge og i Europa.

Det sier seg selv at disse er vanskelig å innfri når katten allerede har tilpasset seg naturen den er født i. For voksne forvillede katter er ikke vi en del av dette livet. Vi er en trussel. Da er det best å slippe.

Det er ikke slik at vi ønsker å avlive katter.
Selvfølgelig har vi flere katter innom i løpet av et år hvor vi er svært usikre på hva som er beste alternativ. Disse er ikke livredde, men heller ikke vant med et liv inne. Det krever mye av et fosterhjem å gi katten tid, samtidig som man er i stand til å objektivt vurdere den totale dyrevelferden. Dette krever dedikerte hjem, som både tilpasser seg katten, samtidig som man systematisk jobber med å skape trygghet. Målet er adopsjon. Det blir mange og store miljøforandinger for et dyr som ser liten eller ingen nytte i oss. I det vi plasserer en slik katt i et fosterhjem har vi overlatt ansvaret til noen andre. Katten må følges opp i fosterhjem og hos veterinær og vi opplever fra tid til annen at fosterhjemmet ikke klarer den objektive vurderingen. Man blir glad i dyrene og ser sine egne følelser foran dyrets velferd. Det er utfordrende å gå inn i disse situasjonene å argumentere for avliving.

Veldig redd pus som prøver å komme seg bort.

Mattilsynet stiller krav til oss og har forventninger til sosialiseringsprosessen , det skal være en gradvis, men kontinuerlig utvikling av hvordan katten tilpasser seg livet inne og med mennesker. God progresjon må dokumenteres av fosterhjemmet for å kunne forsvare at prosessen strekkes ut over 3 måneder. En tam huskatt skal la seg sjekke for skader og den skal kunne håndteres hos veterinær. Da må den være godt vant med mennesker.

Livet ute er brutalt. Sykdom, skader og feilernæring fører ikke til et godt liv. Når vi får tak i katten er det ofte behov for omfattende helsebehandling, som medfører ytterligere smerte og stress.
Vi tar katten fra et miljø den har vent seg til, et miljø den ikke hører hjemme i. Vi kan tvinge den inn i et nytt miljø med oss, fordi vi ønsker å rette opp feilen. Men vi kan ikke garantere et bedre liv. Helsehjelp medfører behov for gjentatte besøk hos veterinær og tett håndtering av mennesker. Tanntrekking, sårstell, feilernæring, orm er bare noe av det som må behandles. Katter er ekstremt lett påvirket av stress. De viser det ikke, men selv små miljøforandringer for en trygg katt kan over tid utløse skadelige stresshormoner. I tilfellene med forvillede katter har vi ekstreme forventninger til omstilling.

Respekten for individet, og respekten for at vi kommer til kort ligger til grunn. Vi velger å la de slippe.

«Utepus» som for kun få dager siden fikk slippe.

Vi kan hate denne lille biten av verden så mye vi vil, vi kan forbanne denne verden så mye vi vil. Det hjelper lite. Det er heller ikke vårt ansvar, men vi i mangel av andre som tar det dette ansvaret har vi organisert oss bruker fritiden til aktivt dyrevern. Det er ikke mye kos. Det er det stort sett fosterhjemmene som får.

Det eneste som hjelper er kastrering, obligatorisk ID-merking og eiere med ny kunnskap om kattehold.

PS. Avliving skjer alltid hos veterinær. På humant vis.