Dyrebeskyttelsen Norge Bodø Hilsen fra et fosterhjem

Jeg elsker dyr og, har alltid hatt lyst til å bo på en gård. Men jeg bor og jobber i byen, så ønsket om å ha dyr virket fjernt. Jeg har ikke nok plass, er mye på jobb, reiser ofte, og har med andre ord mange gode grunner for å ikke ha dyr.

Men plutselig en dag så jeg en status på Facebook om at Dyrebeskyttelsen trenger flere fosterhjem. Fosterhjem – det var interessant! Jeg registrerte meg som feriepass for andre fosterhjem, sånn at jeg kunne ta vare på en katt eller to i noen uker mens fosterhjemmet var på ferie.

Jeg ble så innkalt til et lite kurs i det å være fosterhjem. Dyrebeskyttelsen Norge Bodø tok raskt kontakt, og før jeg visste ordet av det var første katt på plass hjemme hos meg. Han var en staselig kar som heter Huge Grant. Men han hadde diabetes og trengte insulinsprøyte to ganger om dagen. Jeg fikk god opplæring å sette sprøytene, så etter kort tid gikk dette veldig fint.

Første fosterhjemskatt, vakre Huge Grant

Jeg synes det var fantastisk å ha en katt i huset, og fikk passe to andre katter også denne ferien, og bestemte meg å for å ta steget for å bli fast fosterhjem. Siden jeg har litt dårlig plass, fant jeg ut at det ville være best å passe katter som enten var litt eldre eller syke, og ikke trengte så stor boltreplass.

I august dro Dyrebeskyttelsen Norge Bodø til Røst for å avhjelpe det store problemet der med hjemløse og syke katter. Kattene ble sjekket av veterinær, og de som var friske nok ble fordelt i fosterhjem. Denne gangen fikk jeg en kattunge, og dette viste seg å være en større utfordring enn kattene jeg tidligere hadde hatt.

Jeg har erfaring med kattunger fra før, men denne kattungen var født av en vill mamma, og hadde aldri vært håndtert av mennesker tidligere. Kattungen var skeptisk i starten, og dette var nytt for meg. For å temme villfødte kattunger har man dem i bur inne, sånn at de ikke skal kunne gjemme seg unna, og for å bli vant til mennesker.

Hver sin frokost

Jeg satte meg inn i buret sammen med katta og prøvde å være så avslappet som mulig. Kattungen kom rett ut av den lille hula si, og kom og la seg i fanget mitt. Så spiste vi frokost sammen, som den lille familien vi var blitt.

Med hver katt kommer med nye utfordringer og opplevelser. Jeg lærer hver dag, og selv om det er trist når de drar, er det godt å se at kattene blir adoptert av folk som vil gi dem et permanent hjem.

Og for de som måtte lure – Dyrebeskyttelsen Norge Bodø dekker både mat, medisin og utstyr for dyrene.

Hilsen Sami Gazikumukh, lykkelig fosterhjem