En førstegangstemmers bekjennelser

Like før sommeren i fjor så jeg Dyrebeskyttelsen Norge Bodøs rop om hjelp; ”Vi trenger fosterhjem!” Jeg begynte umiddelbart å tenke på om dette var noe jeg kunne bidra med. Jeg la det litt fra meg, men klarte ikke å slippe tanken. Hva innebærer det? Hva koster det? Har jeg plass til det? Har jeg tid til det? Ferie, hvordan blir det? Jeg har jo hund, funker det? Dette var ting som stadig surra rundt i hodet mitt, og til slutt fant jeg ut at jeg like gjerne kunne sende en mail og si at sånn er stå’a hos meg, hvordan kan jeg bidra? Det tok ikke lange tida før jeg fikk en telefon, etterfulgt av et besøk, og plutselig satt jeg igjen med en underskrevet kontrakt og lurte på hva i alle dager jeg hadde begitt meg ut på. Det gikk ei stund uten at jeg hørte noe mer, men første dag etter ferien min fikk jeg melding om at det var fanget inn kattunger på 9-10 uker som måtte temmes i hundebur, og om jeg kunne ta i mot senere samme dag. Hjelpes, tenkte jeg. Jaja, klart kunne jeg det. Hadde jeg sagt jeg skulle hjelpe var det jo bare å trø til. I kveldinga kjørte jeg av gårde til hjelpesentret på Alstad og hentet lille Ruska med hjem til Støver.

Ruska flytta inn på hybel hos meg 31. juli 2017.

Jeg var livredd for hva det var jeg hadde begitt meg ut på. Her satt jeg med en liten kattunge i bur, som fresa, spytta og slo og, ja, rett og slett skremte vannet av meg. Dagen etter fikk jeg besøk av en erfaren temmer og hjelp til hvordan jeg skulle ta denne lille fresballen ut av buret, for tvangskosing. Vi lokka, pusen fresa, og det tok noe tid før hjelperen min vellykka kunne strekke seg inn i buret og ta pusen i nakkeskinnet og legge i fanget sitt. Og dette her skulle jeg gjøre selv? Flere ganger for dag?! Igjen, hjelpes! Jeg tror aldri før jeg har vært så nervøs og hatt så intens hjertebank som når jeg de første dagene skulle håndtere denne lille pelsdotten. Og det merka hun! Hun fresa og spytta, og skremte meg for alt hun var verdt. Og jeg var lettskremt!

Siden hun var tatt fra mor og søsken, var det mye hyling og mjauing de første dagene, i tillegg til all redselen. Ikke nok med det, men den (på dette tidspunktet) pokkers katta klarte å komme seg ut av buret MIDT PÅ NATTA! Jeg vet ikke om du vet det, men når du kommer ovenfra – halvveis hengende over sofaryggen – på en livredd kattunge, da er du ganske skummel, da. Hun var redd for meg og jeg for henne, og det var nå den natta… ble ikke mye søvn, for å si det sånn. Etter mange timers jakt var møkkadyret tilbake i buret sitt, og jeg tusla trøtt som fy av gårde på jobb, og lurte på hva pokker det var jeg holdt på med. Aldri i verden om dette kunne fortsette, dette var bare å avbryte!

Tvangskosinga gikk seg fort til etter at jeg begynte å bruke hansketrikset.

PLING! ”Her kommer en kjempeflott video om temming til dere nye temmere”. Det var melding på temmechatten vår på Facebook. Og der kom jaggu redninga! Hansketrikset! ”Ta på deg en tykk arbeidshanske når du skal ta ut kattungen”, sa de i videoen. ”Da skvetter du ikke og trekker hånda di når kattungen freser eller spytter”. Noe så fantastisk! Nervene forsvant, pulsen roa seg, og jeg fikk tatt pusen ut av buret uten problem. Den tøffe starten vår gikk plutselig over i rein idyll. Pusen ble tulla inn i pledd og vi kosa og kosa til den store gullmedaljen! Og for en skjønn liten sak! Jeg var omvendt.

Tida etter hansketrikset var egentlig bare helt fantastisk. Det tok ikke lange tida før vi var bestevenner, lille Ruska og jeg, og hansken forsvant ganske kjapt. Vi måtte bare komme oss over den der berømte kneika – noe som ikke var bare-bare. Jeg fikk veldig mye god hjelp og støtte fra erfarne temmere, og jeg kjente hvor utrolig viktig det var for å komme seg gjennom dette. Jeg var ny både i temmegeimet og kattegeimet, så det å ha noen å støtte seg på var bare helt fantastisk. Forholdet med Ruska ble så spesielt at jeg klarte ikke å gi henne fra meg (jeg gikk i den nokså berømte fosterhjemsfella), så nå er vi temmehjem sammen, og har pr. dags dato temt fire små puser til. For en opplevelse!

Ruska trivdes veldig godt i hengekøya i buret.

Når vi i Dyrebeskyttelsen Norge Bodø temmer villfødte kattunger slik jeg gjorde med Ruska, bruker vi store hundebur som «hybel» for katta den første tida. Grunnen til dette er blant annet det at vi skal slippe å jage en allerede ganske skremt pus når vi skal, ja, rett og slett tvangs-sosialisere den. Kattungen får et lite område av gangen å bli kjent med og trygg på, før vi utvider med et lite område utenfor buret. Det er lett for kattungen både å bli overveldet og gjemme seg bort hvis den får være løs i et helt hus med én gang. Den viktigste sosialiseringsperioden for katta er mellom 3 og 12 uker, og når en katt blir født ute går den altså glipp av veldig mye på denne fronten. Den lærer å bli redd for mennesker, og freser derfor en del på oss når den først kommer inn. Etter hvert som de skjønner at vi er ganske allrighte skapninger som ikke blir redde når de freser, roer dette seg betraktelig og forsvinner til slutt helt. Når pusen maler i armene dine for første gang, da er du solgt, da!

Etter hvert som vi ble bedre kjent, skulle Ruska helst ligge på brystet mitt å kose.

Jeg angrer ikke et sekund på avgjørelsen min om å bli fosterhjem for Dyrebeskyttelsen Norge Bodø. Ja, det kan være krevende og tungt når det står på som verst, men fy søren, så givende det er! Tenk å få hjelpe alle disse små pusene, hvis skjebne hadde blitt så mye verre, hadde det ikke vært for alle oss flotte fosterhjem. Det å være fosterhjem passer perfekt for deg som har lyst på katt, men som ikke har råd eller av andre grunner ikke har mulighet til å ha egen katt. Dyrebeskyttelsen Norge Bodø står for alle utgifter på katta, holder deg med utstyr, mat og sand, og ordner med veterinærtimer. Det enste du trenger å gjøre er å investere tid og krefter, og overøse pus – enten den er liten eller stor – med kos og kjærlighet. Sesongen er allerede i gang, og vi trenger DEG!

 

-Renate-